Conjugation of avskilja
to separate (from some whole) Ver definición completa →
Aktiv
Infinitiv
| — | avskilja |
Presens
| jag | avskiljer |
| du | avskiljer |
| han / hon / den / det | avskiljer |
| vi | avskiljer |
| ni | avskiljer |
| de | avskiljer |
Preteritum
| jag | avskilde |
| du | avskilde |
| han / hon / den / det | avskilde |
| vi | avskilde |
| ni | avskilde |
| de | avskilde |
Supinum
| jag | avskilt |
| du | avskilt |
| han / hon / den / det | avskilt |
| vi | avskilt |
| ni | avskilt |
| de | avskilt |
Imperativ
| — | avskilj |
Passiv
Infinitiv
| — | avskiljas |
Presens
| jag | avskiljs |
| du | avskiljs |
| han / hon / den / det | avskiljs |
| vi | avskiljs |
| ni | avskiljs |
| de | avskiljs |
Preteritum
| jag | avskildes |
| du | avskildes |
| han / hon / den / det | avskildes |
| vi | avskildes |
| ni | avskildes |
| de | avskildes |
Supinum
| jag | avskilts |
| du | avskilts |
| han / hon / den / det | avskilts |
| vi | avskilts |
| ni | avskilts |
| de | avskilts |