Conjugation of påkøre
to run over, hit, collide with (causing injury) Ver definición completa →
Aktiv
Infinitiv
| — | påkøre |
Præsens
| jeg | påkører |
| du | påkører |
| han / hun / den / det | påkører |
| vi | påkører |
| I | påkører |
| de | påkører |
Præteritum
| jeg | påkørte |
| du | påkørte |
| han / hun / den / det | påkørte |
| vi | påkørte |
| I | påkørte |
| de | påkørte |
Perfektum
| — | har påkørt |
Imperativ
| — | påkør |
Perfektum participium
| — | påkørt |
Præsens participium
| — | påkørende |
Passiv
Infinitiv
| — | påkøres |
Præsens
| jeg | påkøres |
| du | påkøres |
| han / hun / den / det | påkøres |
| vi | påkøres |
| I | påkøres |
| de | påkøres |
Præteritum
| jeg | påkørtes |
| du | påkørtes |
| han / hun / den / det | påkørtes |
| vi | påkørtes |
| I | påkørtes |
| de | påkørtes |